Kritiken zum SAVOY Album

[A-hadmin]

http://www.vg.no/bilder/grafik/HBAAA0ewWLA.gifSavoy: «Savoy»
http://www.vg.no/t.gif
Savoy: «Savoy»
http://www.vg.no/t.gif
(Eleventeen/Sonet)

Tilbake til start.

Det er godt gjort å få sin femte plate til å låte som om det er en debut.

Frode Unneland, Lauren og Paul Waaktaar-Savoy har nok trengt dypere innunder huden til lytterne på sine tidligere utgivelser, men «Savoy» griper likevel tilstrekkelig i all sin enkelhet. Det hviler en melankolsk aura av naiv nysgjerrighet over store deler av denne platen, selvfølgelig forsterket av Lauren Savoys stemme, samtidig som Savoy kanskje aldri har vært mørkere enn de er i «Rain On Your Parade», «Melanie Lied To Me» og det regelrett dystre avslutningsnummeret, «Isotope». Den nye platen har med andre ord litt mer av alt, bare ikke de helt fantastiske enkeltsporene.

Likevel er det, med Frode Jacobsens (Madrugada) produsenthjelp, det enkle, det organiske og det opprinnelige som fremelskes i for eksempel låter som «Bovine», «Girl One» og spesielt «Empty Of Feeling», der sekstitallets bekymringsfrie melodilinjer dukker opp for alvor.

«Savoy» er en jevnt god, men ikke oppsiktsvekkende plate. Mest av alt bekrefter den at låtskriverkloen til Paul Waaktaar-Savoy fremdeles er der, og at bandet Savoy har et sunt ønske om å nullstille seg. Og platen inneholder faktisk en klar hit - Radiohead-aktige «Whalebone» - som er intet mindre enn praktfull på linje med klassikeren «Velvet». Om resten av platen blir en hit, er derimot opp til publikum å bedømme.

STEIN ØSTBØ

(VG 27.08.04 kl. 08:17)

[Meggie]

En liten juvel
http://www.adressa.no/template/gfx/1pix.gif
Lo fi-utgaven av a-ha ser vestover - og har laget sin hittil fineste plate.
http://www.adressa.no/template/gfx/1pix.gif
Tekst: Ole Jacob Hoel
http://www.adressa.no/template/gfx/1pix.gif
Savoy:
SAVOY
http://www.adressa.no/template/gfx/terninger/efefef_bg/5.jpg

http://www.adressa.no/multimedia/archive/00184/savoy_big_184446a.gif

Det er nesten noe privat over bandprosjektet til ekteparet Paal og Lauren Waaktaar Savoy. Lavbudsjett-estetikken og vokalister med begrenset stemmeprakt har også bidratt til at musikken tross positiv mottagelse er forblitt litt en hemmelighet for de invidde.
Men a-has ene betydningsfulle komponist sparer stadig flere av sine beste låter til sitt musikalske hjertebarn. Og selv om Paal er en langt svakere vokalist enn Harket, så er stadig Savoys originalutgave av klassikeren «Velvet» å foretrekke fremfor a-has mer storslåtte versjon.
På «Savoy» er det flere låter som smyger seg inn under huden og blir der. Det er en naken sårhet over plata som gjør inntrykk. Allerede innpakningen antyder at Savoy er i ferd med å forlate østkystens sofistikasjon til fordel for midtvestens kugutt-atmosfære. Og på låt tre «Bovine» er trioen midt inne i territoriet til Neil Young og Crazy Horse. Litt odd, men ganske formidabelt. Og det er bare ett av mange morsomme sidespor i en inntagende liten juvel av en cd.
Høydepunkt: «Whalebone» og «Is My Confidence Reeling»

http://www.adressa.no/kultur/musikk/anmeldelser/article.jhtml?articleID=505795

[witchie]

Na, das hört sich doch schon mal ziemlich gut an. :-) Danke, Andi und Meggie!

[Meggie]

Savoy

Savoy
http://www.an.no/template/ver1-0/gfx/terning_5.gif



(Sonet/Universal)

Liker du den lette, enkle popbiten på Savoy sine fire foregående album, må du sette av litt mer tid før du er inne i materialet denne gangen. Noen av låtene er riktignok veldig enkle og direkte, men spennet er stort, og til tider høres Savoy her ut som et skranglete indieband fra New York.

Paul-Waaktaar-Savoy og kona Lauren behøver ikke Savoy for å sikre seg god pensjon. Det er derimot her de setter inn og plasserer sine saker på kreativ konto til glede for alle som elsker sjelfullt pophåndverk.

Den typiske Savoy-låten her er «Whalebone». Så skjørt, så vakkert, så melodiøst at du blir stum av beundring. «Whalebone» holder seg stor hele denne høsten. En del av resten drar i ulike retninger. Mange av låtene er mettet med snurrige påfunn, herlige detaljer og noen tydelige porsjoner fra hele pop- og rockhistorien. Men alt har en sterk Savoy-signatur. Bandet har likevel løftet takhøyden fra det vi har fått fra dem tidligere.

Det meste lirker seg på plass etter tre-fire høringer.


http://www.an.no/kultur/cd/article1227427.ece

[Meggie]

Norgesturné starter 22. september

Holder stand

http://www.aftenposten.no/template/grafikk/karakter4.gif
SAVOY
(Eleventeen/Universal)
Variert og tidvis friskt
fra veteraner.Noe har skjedd med Savoy på bandets femte album. Bandleder Paul sier selv at Savoy og hans andre jobb a-ha nå "snakker mer med hverandre". Det høres, for dagens Savoy er ikke så opptatt av å være et alternativ. Samtidig sier Paul at denne platen er delt preget av byene Oslo (melankoli) og New York (energi). Det kan også høres, for "Savoy" er en variert musikalsk reise innen forskjellige aspekter av popen. Helt "nede", akustiske låter deler plass med de langt mer ambisiøse, a-ha-aktige melodiene. Noe er veldig americana-inspirert, mens en annen låt kunne fått plass i lokalet hos britiske Oasis. Best er uansett singlen "Whalebone" - fra sekserfilmen "Hawaii, Oslo" - en seig rakker av en poplåt med et sikkert smittende refreng om det forunderlige livets spørsmål og svar. Et sterkt eksempel på kunsten som låtskriver Paul Waaktaar-Savoy aldri ser ut til å miste taket på, selv om hits'ene ikke er like mange som på a-has 1980-tall. "Savoy" er nok en viktigere plate for de involverte enn for dagens musikkvirkelighet generelt - i norsk popsammenheng bør man da gå til nykommeren The National Bank - men det hindrer likevel ikke albumet i å være både godt og interessant. I salg fra mandag ROBERT HOFTUN GJESTAD

http://www.aftenposten.no/kul_und/musikk/article858834.ece

[witchie]

Savoy

Savoy
http://www.an.no/template/ver1-0/gfx/terning_5.gif



(Sonet/Universal)

Liker du den lette, enkle popbiten på Savoy sine fire foregående album, må du sette av litt mer tid før du er inne i materialet denne gangen. Noen av låtene er riktignok veldig enkle og direkte, men spennet er stort, og til tider høres Savoy her ut som et skranglete indieband fra New York.

Paul-Waaktaar-Savoy og kona Lauren behøver ikke Savoy for å sikre seg god pensjon. Det er derimot her de setter inn og plasserer sine saker på kreativ konto til glede for alle som elsker sjelfullt pophåndverk.

Den typiske Savoy-låten her er «Whalebone». Så skjørt, så vakkert, så melodiøst at du blir stum av beundring. «Whalebone» holder seg stor hele denne høsten. En del av resten drar i ulike retninger. Mange av låtene er mettet med snurrige påfunn, herlige detaljer og noen tydelige porsjoner fra hele pop- og rockhistorien. Men alt har en sterk Savoy-signatur. Bandet har likevel løftet takhøyden fra det vi har fått fra dem tidligere.

Det meste lirker seg på plass etter tre-fire høringer.


http://www.an.no/kultur/cd/article1227427.eceIch übersetz mal eine der besseren Kritiken. :-P

Wenn du den leichten, einfachen Pop von Savoy's vorherigen vier Alben magst, musst du ein bisschen mehr Zeit investieren, um in dich in das neue Material reinzuhören. Einige der Lieder sind zwar wirklich einfach und direkt, aber die Spanne ist groß, und zuweilen hört sich Savoy an wie eine klapprige Indieband aus New York.
Paul Waaktaar-Savoy und seine Frau Lauren nutzen Savoy nicht, um sich eine gute Rente zu sichern. Es ist dagegen hier, wo sie ihre Sachen aufwenden und auf ein kreatives Konto setzen, zur Freude aller, die gefühlvolles Pophandwerk lieben.
Das typischste Savoylied ist "Whalebone". So spröde, so schön, so melodisch, dass man stumm vor Bewunderung wird. "Whalebone" halt sich stark in diesem Herbst. Ein Teil des Rests bewegt sich in eine andere Richtung. Viele der Lieder sind voller sich ständig ändernder Einfälle, herrlicher Details und einiger Einflüsse der gesamten Pop- und Rockgeschichte. Aber alles hat die starke Savoy-Handschrift. Die Band hat dennoch das Niveau gehoben gemessen an dem, was wir früher von ihnen bekommen haben.
Das meiste pegelt sich ein nach drei- bis viermaligem Hören.

:-)

[Meggie]

Vielen Dank, Witchie!! :bussi:
Daß man sich öfter in die Songs einhören muß, stimmt wirklich... aber das bin ich bei Savoy ja schon gewöhnt, da hab ich noch nie ein Album auf Anhieb gemocht, das hat immer ne Weile gedauert!

Hier ist noch ne Kritik:

Stilsikkert av Savoy
http://www.f-b.no/grafikk/terning-4.gif «Savoy»
Savoy.
Sonet.

Geir Løvli (geir.lovli@f-b.no)

Publisert: 30. August 2004 00:01
Sist endret: 30. August 2004 02:21
http://www.f-b.no/g/t.gif
Ønsker du å lytte til 12 låter med elegant og stilig popmusikk som veksler mellom det gitarbaserte og det akustiske, og som både er vel arrangert og fremført? Da kan Savoys nye album være noe for deg.
Det til tross – den nye langspillplaten til Paul Waaktaar Savoy og co får meg ikke helt til å ta av ved cd-spilleren. Jeg må spørre meg selv hvorfor. Er det Waaktaars fortid som mannen bak a-has store låter som «ødelegger» litt for Savoy?
På en måte kan det være riktig. På en annen måte er visse sammenligninger uunngåelige: Et av a-has pre var/er stemmen til Morten Harket. Savoy mangler et tilsvarende vokalt særpreg. Waaktar deler sangerjobben med sine kone, Lauren, og ingen av dem kan sies å ha den store sangrøsten. Det at solovokalen deles mellom en mann og en kvinne, bidrar i seg selv til at særpreg viskes ut, synes jeg.
Bevares, de fleste popband ville være såre tilfreds med å ha slike låter på repertoaret. Waaktaar har fortsatt gnist som musiker og opphavsmann. Filmlåten «Whalebone» er mest fascinerende, tett fulgt av den Beatles-aktige «Is my confidence reeling?»

http://www.f-b.no/apps/pbcs.dll/article?AID=/20040830/ANMPLATE/361574893/-1/MUSIKK

[witchie]

Vielen Dank, Witchie!! :bussi:
Daß man sich öfter in die Songs einhören muß, stimmt wirklich... aber das bin ich bei Savoy ja schon gewöhnt, da hab ich noch nie ein Album auf Anhieb gemocht, das hat immer ne Weile gedauert!
Bei mir nicht. Also "Reasons to stay indoors" hat mich überhaupt erstmal dazu gebracht, Savoy zu hören und ich war von Anfang an total begeistert (abgesehen von Liedern, die Lauren singt :wink: ).
Die letzte Kritik beschäftigt sich auch hauptsächlich mit dem Gesangsproblem. Nach dem Motto: andere Bands (die evtl. bessere Sänger haben) wären froh, wenn sie solche Songs hätten wie Savoy.

[Meggie]

Bittersøt Savoy

http://bt.no/grafikk/ikoner/terning/5.gifSavoy: Savoy


Dette kan bli Savoys høst.

Publisert: 31. aug. 2004, 08:13
Oppdatert: 31. aug. 2004, 08:50 Det er ikke så ofte man hører noe til Savoy. I starten av august holdt de for eksempel sin første konsert på syv år. Og selv om platene er kommet regelmessig de siste ti årene, har oppmerksomheten vært sprikende. Men nå gir de ut «Savoy» på eget selskap, og med base i New York håper Lauren & Paul Waaktaar-Savoy og Frode Unneland på å ta over verden. I alle fall Norge. Det femte albumet i rekken byr i så måte ikke på noen omveltninger av velbrukte formler. Men etter at «Savoy» har gått noen runder i spilleren, er det klart at bandet ikke spekulerer i popularitet. Fra den første sangen «Empty of Feeling» er dette et album med mye sjarmerende pop. Likevel skygger ikke bandet unna amerikansk tematikk som «Shooting Spree». Og på «Rain on Your Parade» er de på sitt beste og mørkeste, med produksjon fra Frode Jacobsen og gitarsolo signert Robert Burås, begge fra Madrugada. Selv om albumet mangler de store radiolåtene, er «Savoy» et album som vokser etter hver gjennomlytting. ANMELDT AV WALTER N. WEHUS


http://bt.no/kultur/musikk/article285027

[Meggie]

Stjeler med stil
http://gfx.dagbladet.no/gfx2/rod-tern/tern4.gif

Savoy avslører seg som gentlemanstyver. Det skal vi være glade for. writemail('agr', 'dagbladet.no') ANDERS GRØNNEBERG (agr@dagbladet.no)
Tirsdag 31. august 2004 5:00,
oppdatert 5:00

CD: Ekteparet Lauren og Paul Waaktaar-Savoy er ute med sitt femte album på åtte år. Sammen med trommeslager Frode Unneland oppsummerer de seg selv med albumet «Savoy».

Det er blitt en hørverdig plate hvor guarden holdes lavt.

Gentlemannstyveri
Savoy forsøker ikke å forsvare noe, bandet har stort sett gitt ut strålende plater. Det gjør de langt på vei denne gangen også, selv om denne ikke påkaller de store superlativene.

Det å gi ut populærmusikk basert på tre-fire akkorder i dag, er stort sett forbundet med resirkulering av allerede velkjente vendinger.

Pop- og rockuttrykket er veldig enkelt, samtidig som det innbyr til utrolige variasjoner. Derfor gjør det ingen ting at artister stjeler og tyvlåner. Når det gjøres som Robin Hood og gentlemansforbrytere, så blir det som regel en fryd.

Myk massasje
Og det er nettopp det Savoy gjør her. Bandet går bredt ut og småstjeler fra England og USA. De leter ikke bare etter en type tyvegods, men er opptatt av forskjellige varer - såframt det dreier seg om kvalitet.

«Savoy» er blitt et variert og behagelig album uten de store overraskelser.

Her er det neddempet melankoli, myk massasje tuftet på amerikansk tradisjonsmusikk, britpop, smågrønsja greier og søtnaivisme.

Paul Waaktaar-Savoy var - og er fremdeles, men i mindre grad - den viktigste låtleverandøren i a-ha. Etter mange år i musikkbransjen viser han utrolig slitestyrke. Lekegrinda Savoy er nok ikke så prestisjefylt som a-ha, men ikke desto mindre interessant. Keep up the good work.


http://www.dagbladet.no/kultur/2004/08/31/406984.html

[Meggie]

SAVOY:

http://pub.tv2.no/multimedia/na/archive/00107/Terningkast_4__tern_107690a.JPG

Enkelt og greit

Vurdert av Lars Wærstad (lars.warstad@tv2.no) 31.08.04 08:25, ny 31.08.04 08:42

Savoy kjører lett stil og sikre kort med «Savoy», men resultatet er ikke mer enn helt greit.


Savoy
Savoy
Sonet/Universal

Savoy har aldri høstet de største kritikkene. Med «Savoy» fortsetter de trenden som solide musikere, uten evne til å lage de virkelig gode låtene.

Og det er egentlig veldig trist, fordi jeg tror «Savoy» virkelig har lagt seg i selen for å lage den skikkelig gode plata denne gangen.

Med plenty av vilje og stemninger som trekker fra Pearl Jams roligere låter (den mørke «Isotope») gjennom sekstitalls-låter og Dylan/Beatles-preg til Catatonia-inspirerte «Empty of feeling» (og «Bovine» må bare være en hyllest til St. Thomas), gir albumet et svært allsidig inntrykk.

Samtidig har «Savoy» et forenklet lydbilde, og kjører frem den enkle gitaren, munnspillet og vokalen fremfor pompøse arrangementer og hasardiøse komposisjoner.

For et band som Savoy ville jeg sagt at et slikt trekk var et sikkert kort og ville bety at bandet har noen saftige melodier å by sitt publikum. Men her er det Savoy feiler. Selv om Lauren Waaktar-Savoys nydelig stemme kan være nok i seg selv, sliter «Savoy» vel mye med uinspirerte låter som altfor lett sklir ut av bevisstheten og inn i kjedsomhetens svarte hull.

Er dette ditt første møte med Savoy vil du sikkert glede deg til neste plate. Enn så lenge kan du være passelig fornøyd med «Savoy».


http://pub.tv2.no/TV2/underholdning/musikk/nyeplater/article272574.ece

[Meggie]

Umiskjennelig Savoy
Savoy «Savoy»

Eleventeen/Sonet



http://www.ranablad.no/template/ver1-0/gfx/terning_4.gif

Savoys femte plate, og denne gangen har de fått produsenthjelp av Madrugada-bassist Frode Jacobsen.

Resultatet er et variert popalbum, fra den lette og «catchy» åpningslåten «Empty of Feeling» til den urmørke avslutningen «Isotope».

Selv om mye er nytt, plata er til og med gitt ut på eget label, er det fortsatt umiskjennelig Savoy. På slutten av innspillingen hørte de mye på artister fra slutten av 60-tallet, og lot seg nok inspirere av det. «Bovine» gir meg litt Neil Young-feeling.

Radiosingelen «Whalebone» har av Paul Waaktaar-Savoy selv blitt beskrevet som den erketypiske Savoy-låt, der de tre bandmedlemmene (Frode Unneland i tillegg til ekteparet Savoy) kommer med hver sin «greie» og sammen skaper «Savoy-mooden».

Refrenget fra «Shooting Spree» hadde glatt fått plass på en av de senere Blur-platene.

Som alltid leverer Savoy solid håndtverk, men mot slutten av plata blir det litt for langt mellom høydepunktene.


http://www.ranablad.no/kultur/musikk/article1231173.ece

[Meggie]

Savoy ser tilbake


http://www.dagsavisen.no/multimedia/archive/00452/26a1-31_452601h.jpg http://www.dagsavisen.no/template/ver1-0/gfx/imageZoomOff.gif (javascript:launchPopup('http://www.dagsavisen.no/nye_takter/anmeldelser/article1230279.ece?service=popUp&contentFile=largerImage.jsp&start=0&field=body','TipAFriend',640,640,'yes','yes','no', 'no');) Foto: Rough Trade (http://www.dagsavisen.no/nye_takter/anmeldelser/article1230279.ece?service=profile&personName=Rough%20Trade) Savoy kikker seg over skulderen.



Av: Lars West Johnsen


CD

Savoy

«Savoy»

Eleventeen/Sonet

Karakter 4

Plata var klar for ett år siden. Men så begynte låtene å tikke inn på Savoys kollektive harddisk. Låter som måtte med, og plutselig hadde Savoy lagd en helt annen plate, «Savoy». Sånn kan man gjøre når man spiller inn i eget studio og gir ut plata på eget, nystifta plateselskap, Eleventeen Records.

For to av sine fire tidligere album har Savoy fått Spellemannpris, de har solgt 200.000 plater og med ahas Paul Waaktaar-Savoy som sentral, er det en kombinasjon som gjør at Savoy har mye å forsvare. Trioen innfrir, men for aha-fansen er det lite å kjenne igjen. Her er det nemlig mye gitarrock, lite renspikket pop – kanskje med unntak av åpningskuttene, den i søteste laget «Empty of Feeling» og Kalvik-klingende «Girl One» – og masse retro.

Det er fra spor 3 og utover at plata blir interessant. The Band kan fort ha vært inspirasjonskilde på «Bovine», med bygdetekster, gitarklimpring og en pipende Levon Helm som vokalinspirasjon. Det er også en låt de selv trekker fram som eksempel på at de har latt seg inspirere av musikk fra slutten av 60-tallet. Savoy har til og med kjøpt inn gammelt utstyr, trommesett fra 20-tallet, kompressorer og mikrofoner fra 40-tallet. Samtidig er «Shooting Spree» med sin suggererende bassinngang som å høre en hyllest til britpopen, der refrenget går «Everyone, come on, come on». En låt Gallaghers kunne ønsket de hadde kommet opp med. På såre «Is my confidence reeling?» er både den rå, klagende gitaren og munnspillet som lånt fra Neil Young. «What's the point of writing songs that no one hears» synges det, men den er like fullt i undertegnedes ører platas høydepunkt. Det er i hvert fall én, Savoy.

Den mørke, nesten deprimerte, men velfungerende atmosfæren som bandet har skapt i samarbeid med produsent Frode Jacobsen, bassmann hos rockerne Madrugada, kommer fint til uttrykk i melankolske «Watertowers» og i førstesingelen «Whalebone». Sistnevnte skal brukes i det som veldig fort kan bli høstens største norske kinosuksess, «Hawaii, Oslo». Kanskje drar den med seg Savoy opp i tet i høst?


http://www.dagsavisen.no/nye_takter/article1230279.ece


~~~


Die auf dem Foto sind aber irgendwie nicht Savoy... :kratz:

[daay]

Äh, no. :grin: :lol:

[Jenn]

:-P

[Meggie]

Dabei sollte man doch meinen, die Norwegerr kennen ihre Pappenheimer! :-P :lol:

[daay]

So viele Leute sind das da oben ja auch nicht, das sollte die Sache doch einfacher machen. :-P :grin:

[witchie]

Oder eben grade. :lol:

[Larissa]

hab in den letzten drei tagen die neue savoy rauf und runter gehørt und inzwischen gefællt sie mir ausser ordentlich gut und ich hab auch schon den ein oder andren ohrwurm.
ne echte herbstplatte!
freu mich schon aufs konzert,denn live kommen die songs noch viel intensiver rueber!!!
kønnte mir den song whalebone auch gut mit mortens stimme vorstellen!!!:hallo:

[Meggie]

Ingen seier for Savoy

FAKTA:
ARTIST: SAVOY
CD: SAVOY
SONET
http://www.ta.no/template/ver1-0/gfx/terning_3.gif
Paul Waktaar-Savoy står bak en av verdens beste poplåter «Take on Me». Men det er lenge siden a-ha hadde den hiten.


Waaktar-Savoys nye prosjekt, Savoy, er ikke like vellykket. Sammen med kona Lauren og Frode Unneland har han nå gitt ut sitt femte album, og det er nokså anonymt. Lydbildet er nakent og låtene enkle, men ikke særlig spennende. En del feel good-låter har de klart å skrape sammen, men det er få som virkelig sitter. «I`m Not Stupid, Baby», fra det første albume, var en søt sommerhit. Ingen av låtene på «Savoy» skiller seg nevneverdig ut. http://www.ta.no/pulsen/article1232714.ece

[Jenn]

:spy:

[daay]

Da ist aber jemand gut informiert... :spy:

[Kjaska]

:spy: Wieso,was schreibselt der denn?

[daay]

Abgesehen davon, dass er "Waaktaar" in zwei interessanten Versionen zu Blatt gebracht hat und der "Sommerhit" nicht "I'm Not Stupid, Baby" sondern "Star (I'm Not Stupid)" heißt war er auch bestimmt nicht auf ihrem ersten Album. :spy: Mehr versteh ich nicht. :-P

Ach ja, und ob TOM eines der weltbesten Poplieder ist... *ähem*

[A-hadmin]

Auf dem Album heißt der Song nur "Star"
die Promo Single nennt ihn STAR "I'm Not Stupid, Baby"
wobei auf dem Tracklisting wiederum nur "STAR" erscheint
na egal - wir wissen ja welcher Song gemeint war:)

[daay]

3 Punkte sind trotzdem blöd :-P :grin: ;)

[A-hadmin]

So sind halt die Kritiker, entweder es gefällt oder nicht - mal ganz ehrlich, ich habe noch eine CD gekauft wegen guter oder schlechter Kritiken, also so what :dance:

[Kjaska]

Ach ja, und ob TOM eines der weltbesten Poplieder ist... *ähem*
*grööööhl* :-P :grin:

[Meggie]

Forblir i skyggen

http://www.s-a.no/template/ver1-0/gfx/terning_3.gif

http://www.s-a.no/multimedia/archive/00454/3453598476_454379h.jpg
TIDVIS BRA: Lauren Waaktaar-Savoy (foran),
Frode Unneland (bak t.v.) og Paul Waaktar-Savoy
har levert et album som er tidvis fint, men som
like ofte blir småkjedelig.
FOTO: ANB

Vi ender med en både og-følelse rundt dette albumet. Noe liker vi godt, noe mener vi er småkjedelig. Og Savoy blir med det i skyggen av a-ha.
Paal Waaktaar-Savoy har aldri klart å bringe familiebandet Savoy ut av skyggen til gamlebandet a-ha. Basert på de tidligere Savoy-utgivelsene er akkurat det forståelig.


Ikke at det har vært spesielt dårlige produkter, men de har manglet de ekstreme kvalitetene som a-ha eksempelvis har i vokalist Morten Harket.

Nå er Paal, kona Lauren og trommeslager Frode Unneland tilbake med ei plate de ganske enkelt har kalt «Savoy». Og vi føler de samme innvendingene vi har hatt tidligere, komme tilbake: Dette er tidvis lekkert arrangert, tidvis meget hørbar pop – den korte og enkle balladen «Watertowers» er direkte vakker – men til andre tider er plata både ensformig i melodilinjene, lite spennende i vokalen (Waaktaar-Savoy er ingen Morten Harket, for å føre sammenligningen et skritt videre) og ganske enkelt ikke spesielt engasjerende.

Dermed ender vi med en både og-følelse rundt dette albumet. Noe liker vi godt, noe mener vi er småkjedelig. Og Savoy blir med det i skyggen av a-ha.

Et innspill litt på siden av det musikalske materialet til slutt: Hva er vitsen med en coverdesign som nesten gjør det helt umulig å lese det som står i coveret? Savoy er for all del ikke de eneste som setter designen høyere enn å formidle det de har laget av tekster, men det forundrer oss like fullt at de ikke vil at platekjøperne enkelt skal kunne lese tekstene deres. De er nemlig ikke så dårlige.


http://www.s-a.no/kultur/article1234243.ece

[Meggie]

Na, in letzter Zeit kommen nur noch die Kritiker zu Wort, die sich wohl das Album nur einmal angehört haben... :spy:

http://www.tb.no/grafikk/rating/rating_3_big.gif Langs en opptråkket sti

Savoy:
"Savoy"
(Eleventeen Records/Sonet)
Anmeldt av:
Erik Munsterhjelm
http://tbimg.no.publicus.com/apps/pbcsi.dll/bilde?Avis=TB&Dato=20040903&Kategori=PLATEANMELDELSER&Lopenr=109030228&Ref=AR&MaxW=170&maxw=171&title=1
Med sitt femte album byr ikke ekteparet Paul og Lauren Waaktaar-Savoy samt trommis Frode Unneland på særlig med overraskelser. Denne småsøte, men samtidig skurrende poprocken som Savoy tidligere har gjort til sitt varemerke, er fremdeles til stede i fullt monn. Kombinasjonen med Laurens lyse, pikeaktige vokal mot Pauls mer innadvendte stemme og gitarbruk har tidligere vunnet ekteparet mange venner. En formel man heller ikke denne gangen har sett noen grunn til å avvike fra. Selv om dette nok en gang er et aldri så lite stykke solid gjennomført håndverk, er det likevel vanskelig helt å få øye på relevansen i Savoy, både bandet bandet og platen. Til det er albumet for pregløst og bærer i altfor stor grad å være vandring av en for lengst opptråkket musikalsk sti. Selv om bandet i presseskrivet understreker at "dette er svært viktig musikk for alle involverte", er det langt fra sikkert at det også gjelder for publikums del.
http://www.tb.no/g/t.gif
Sist oppdatert: 03. September 2004 09:47 http://www.tb.no/apps/pbcs.dll/article?AID=/20040903/PLATEANMELDELSER/109030228/0/

[witchie]

Na, in letzter Zeit kommen nur noch die Kritiker zu Wort, die sich wohl das Album nur einmal angehört haben... :spy:
Ich glaube, das haben Kritiker generell so an sich, so viel wie die ständig hören müssen. :roll: Da hat man halt schlechtere Karten, wenn ein Album etwas braucht...

[Meggie]

TOM I ANDERSEN anmelder Savoy: «Savoy» Sonet 2004
http://www.ht.no/template/ver1-0/gfx/ikon_20x20_terningkast_5.gif


Rufset melankoli

Når Savoy nå utgir sin femte plate på åtte år, framstår bandet mer helstøpt enn noensinne. Ikke minst på grunn av låtmaterialet.

Fra før av har vi hatt inntrykk av at låtene spriket en god del i forhold til hvilken av de tre medlemmene som hadde signert dem. Nå gir låtene ett større inntrykk av samarbeid på tvers av Lauren Savoys, Paul Waaktaar Savoys og Frode Unnelands forkjellige musikalske referansepunkter.

Dette gir kanskje ikke den umiddelbare hitsingelen fra Paul Waaktaar Savoys hånd, som vi kunne ha forventet utfra tidligere erfaringer. Men albumet som helhet blir desto bedre og mer gjennomført.

Stemningsfull og søt, men samtidig rufset melakoli-pop fra et band som endelig framstår som et band. Et jevnt godt popalbum med solid holdbarhetsdato.

Publisert: 04.09.2004 - 05:41 Oppdatert: 04.09.2004 - 06:43


http://www.ht.no/panorama/article3698.ece

[Meggie]

Savoy (http://www.panorama.no/artist.php?artist=1339):
Savoy [CD]

Eleventeen / Sonet, 2004

http://www.panorama.no/grafikk/karakter5.gif


Jevnt og variert

http://www.panorama.no/bilder/S/Savoy.jpg
Hele åtte år har gått siden Savoy entret scenen med debutplaten Mary Is Coming i 1996. Nå er de her igjen, med sitt sjette album, enkelt og greit døpt Savoy. Mer variert enn før, og med kanskje sitt beste låtutvalg på ett brett til nå. Denne utgivelsen har til nå blitt møtt med blandet og tildels lunken kritikk i norsk presse, noe som føles både underlig og urettferdig. Underlig fordi Savoy kanskje aldri har vært bedre på plate enn nettopp her, og urettferdig fordi det kan synes som om mange har forhåndsdømt produktet basert på en kanskje ikke akkurat direkte spennende konsert servert på Øyafestivalen for få uker siden.

Savoy er – og vil neppe noen gang bli – verdens mest spennende band. Men det forhindrer dem ikke fra å gi ut god musikk på plate. Albumet Savoy vitner om et band som har mye å by på og som denne gang står bak et tvers gjennom gjennomført produkt.

Det som har vært en svakhet med gruppens tidligere utgivelser er først og fremst at låtene har vært litt for anonyme. Både hva fremførelse og form angår. Som mange tidligere har påpekt, har det nærmest vært en sannhet at Savoy-plater inneholder låter som er forkastet i a-ha-leiren. Noe som selvsagt ikke er riktig, og som heller ikke stemmer overens med det vi her står overfor. Savoy er aldri ment å være et ”a-ha light”, men har like fullt ofte blitt møtt med nettopp den oppfatningen.

Da er det desto hyggeligere å kunne avsløre at Lauren- og Paul Waaktar-Savoy og Frode Unneland på Savoy fremstår som en betraktelig mer selvstendig enhet enn før. Og om Savoy fremdeles ikke er som et usedvanlig bra liveband å regne, så fremstår plateugaven av dem i det minste som en stødig, sikker og moderne konsultasjon.

Det vil være en overdrivelse å hevde at Paul- eller Lauren er i besittelse av store sangstemmer. Men bevares; det var heller ikke John Lennon – en legende som Paul for øvrig tidvis kan minne om her. På denne platen skjules stemmenes begrensinger delvis av en massiv og effektiv produksjon, som her i mer eller mindre grad er ivaretatt av Savoy selv, dog med litt hjelp av Frode Jacobsen (Madrugada). I tillegg er amerikaneren Johnny Grecco hyret inn som frontvokalist på låtene Shooting Spree og The Breakers. Føy til at ingen ringere enn Sølvguttene også bidrar, og at det stadig veksles på hvem av hovedvokalistene som synger, gir en sterk følelse av variasjon i helheten.

Komposisjonene er ellers ikke uventet signert Paul. Alle som én. Og det er slett ikke snakk om at det er annenrangs låter vi finner på Savoy. Og sett i forhold til hva den eminente komponisten har bidratt med på a-has to siste utgivelser, så er disse bidragene absolutt på høyde med dem. Og vel så det, for Savoy er jevnt over faktisk et betydelig bedre album enn både Minor Earth | Minor Sky og Lifelines var. Og selv om dette kanskje ikke helt kan måles med a-ha på sitt aller beste, så holder låtene på denne slevtitulerte platen en absolutt godgjent standard. Og sett i forhold til Savoys egen backkatalog, snakker vi sannsynligvis om bandets beste produkt til nå.

Whalebone, fra soundtracket til filmen Hawaii Oslo, er kanskje platas aller mest umiddelbare høydepunkt. Men det er ingen grunn til å ikke trekke frem flere av samme kaliber: Åpningssporet Empty Of Feeling er ett av dem. Det lekre avslutningssporet Isotope er ytterligere ett, mens, Bovine og nevnte The Breakers er to andre. Og innslag som Watertowers og Is My Confidence Reeling! inntar med sine tydelige beatleske trekk også en posisjon som er umulig å forholde seg likegyldig til.

Alt i alt er Savoy et stødig og svært variert album som først og fremst scorer høyt på gode låter som er i besittelse av å være behandlet av en utsøkt produksjon. Ellers er det ikke spesielt mye å utsette på verken fremførelse eller sjarme. Samles alle disse elementene på ett brett, er det umulig å være annet enn positivt innstilt til Savoy anno 2004.


Paul A. Nordal (http://www.panorama.no/bruker/profil.php?pid=6), 6.9.2004 © Panorama Media


http://www.panorama.no/vis.php?kat=1&did=3394

[Meggie]

Savoy


CD
SAVOY
Savoy
(Sonet) http://www.ba.no/template/ver1-0/gfx/terning_4.gif

Savoys nye plate gjør ikke så mye av seg til å begynne med.


Låtene duver av gårde i popens easy listening-grenseland. Dermed er det akustiske cowboysporet «Bovine Man» en artig avstikker. Og drømmende «Whalebone» står ut som platens sterkeste låt, som allerede har havnet på soundtracket til filmen «Hawaii, Oslo». «Is My Confidence Reeling» er også en fin poplåt.

Men vokalparet Lauren og Pål Waaktaar-Savoy blir for lavmælte på en hel plate. Pål synger unyansert om drap og high school-skyting i «Shooting Spree». Og tekstene kunne vært hvassere.

Men i melankolske «Isotope» klarer paret å formidle en deilig skjebnesvanger høststemning.


Publisert : 07.09.2004 - 07:00 Oppdatert: 06.09.2004 - 18:00
http://www.ba.no/forbruker_guider/plateguiden/article1239252.ece

[Meggie]

Savoy: Savoy

”Savoy” er kanskje den tristeste konsekvensen av Det Moderne Ekteskap siden Lennons ”Double Fantasy”. For aldri har ekteparet Savoy hatt flatere struktur dem i mellom. Norges ubestridte popkonge lar kona Lauren være en Yoko, og ikke en Linda slik hun i beste fall kunne vært uten å kappe hodet av bandets potensial.

Satt litt på spissen: Hvis Paal hadde latt Lauren bli ved kjøkkenbenken, og han ikke hadde sløst bort flere hits på visstnok ikke-akkurat-bestekompis Morten Harket, så har jeg følelsen av at han kunne laget noe skikkelig bra, - noe folk hadde husket. I stedet lar han seg trekke ned i et dalføre av tåkete middelmådighet, med en plate som prøver tålmodigheten til lytterne allerede ved første gjennomlytting.

Bandets femte utgivelse har et par knallsterke refrenger på nivå med ”Velvet” og ”Summer Moved On”, men langt fra mange nok til at de er verdt LP-prisen i norske platesjapper. I stedet renner den over av nesten-prosjekter, låter med ryggfrysende vers, men med dårlig refreng – og omvendt.

Visst har Lauren Savoy har en yndig stemme, som gjør både Hope Sandovals godnattaimage og Nina Perssons sexappeal med overbevisning, – men bare øyeblikksvis, og bare når ektemannen har skrevet et refreng hun kan henge seg på.

Og de er det ikke mange av; i store deler av plata snubler hun rundt i sine egne middelmådigheter, svirrer ufokusert mellom kunst og kål, og tryner inn i passive krysskoblinger med Paal Waaktars gitarriff og arrangementer.

Ærlig talt, vi snakker om et band med to Spellemannspriser på peishylla, og et medlem som blir omtalt som Norges ubestridte ”popkonge”; hele tre – 3!! – år etter forrige plateutgivelse. Og så dette?

At de bruker kjendistrynene sine som fripass til forsidene i Akersgatas kulørte ”musikkpresse”, og insisterer på – uten et eneste kritisk spørsmål fra journalistene – at samarbeidet dem i mellom danser på rosa skyer, sier altså ingenting om den sanne, kvalitetsbevisste vurderingen av Savoy. Ikke i det hele tatt, faktisk.

Bandet fortjener imidlertid ros for å våge å strekke sjangerstrikken ut i nye landskaper. Med god produsenthjelp av Frode Jacobsen i Madrugada, har Savoy fjernet seg litt fra den britiske panoramapoppen, og gått inn i et spinklere, og mer intim americana-inspirert produksjons- og låtpakke.

Dessverre det blir med forsøket. Foruten det slentrende countrysmilet ”Bovine” og til dels ”Girl One”, får de det ikke helt til å rulle. Låttittelen på åpningssporet, ”Empty Of Feeling”, er ganske dekkende for hva som mangler.

Heldigvis finnes det et hederlig unntak på plata; duetten "Whalebone". Med tårer i øynene og tyngdekraften til en månemann, gjødsler Paal Waaktar popmagi med samme fruktbarhet som da han dyrket pophistorie under A-ha-paraplyen på slutten av 80-tallet. Og for en gangs skyld flyr ekteparet i takt med hverandre, løfter hverandre med en dampende intensitet som overgår de heteste sengeaktiviteter. Hvorfor gjør de ikke dette hele tiden?

I tillegg dukker også en av verdens beste vokalist fra et av verdens beste band, Jimmy Gnecco i Ours, opp som gjestesanger på to låter. Ingen av disse er spesielt bra, men i de siste strofene i låt nummer elleve – trykk deg fram, du går glipp av lite – leverer Gnecco en vokalprestasjon som bør åpne øynene for Ours’ fantastiske Buckley-rock.

Av uforståelige grunner er Ours aldri nådd frem til norske platebutikker. Men kanskje dette blir inngangsporten til Europa for det amerikanske vokalgeniet? I så fall har Savoy gjort èn god ting med plata si.

Hold deg til et singelkjøp, og bruk penga dine på Ours eller en de andre, fantastiske platene som kommer denne høsten.

http://www.puls.no/r/img/static2.JPG



Anders Finslo

http://www.puls.no/a.cgi?id=12563

[Meggie]

Vakker hval


http://www.rogavis.no/template/ver1-0/gfx/terning_3.gif
Ekteparet Waaktar-Savoy er tilbake. Fortsatt har Pål en deilig, kald vokal og evnen til å lage bra popsanger. Fortsatt har kona Lauren en middelmådig stemme. "Savoy" er i hovedsak en ganske nedpå plate, med preg av americana og norsk melankoli. Selv på de sporene hvor bandet drar litt på, er det gjort på en temmelig tilbakelent måte.


Dessverre gir platen heller ikke de store grunnene til å hoppe opp fra sofaen i begeistring. Den er håndverkspreget og middelmådig. Så kommer "Whalebone". Singelen har et av de vakreste refrengene jeg har hørt på lenge, og smyger seg under huden din, fester grepet rundt hjertet, og klemmer til.

Savoy: "Savoy"

Sonet 46.39 minutter


http://www.rogavis.no/film_og_musikk/article1240303.ece

[Meggie]

Espen Johansen (http://www.saltenposten.no/anmeldelser/article3640.ece?service=profile&personId=1380)

Solid, men...

http://www.saltenposten.no/template/ver1-0/gfx/ikon_20x20_terningkast_4.gif

Savoy leverer omtrent som forventet - både stilmessig og når det gjelder kvalitet.


CD: Savoy - Savoy (Eleventeen/Universal)

Savoy leverer med sin femte plate en miks som er umiskjennelig Savoy, og det betyr rolige akustiske låter, noen mer a-ha-aktige spor, og noen som høres ut som Oasis i dårlige øyeblikk.

Høydepunktet denne gang er singlene "Whalebone" fra filmen "Hawaii, Oslo". Dette er popkunst med inn i øret refreng, og et nytt stjerneeksempel på Waaktaars øre for melodier.

Musikalsk bra, og godt håndverk, men jeg synes vi har rett til å forvente litt mer fra Savoy.


Publisert: 04.09.2004 - 00:00 Oppdatert: 03.09.2004 - 14:01
http://www.saltenposten.no/anmeldelser/article3640.ece

[daay]

Pålestikk

Av Per A. Risnes jr.

Morten og Magne skal få det hardt med å trumfe Pål Waaktaar-Savoys sterke hånd i høst.

En viss desillusjon kan man spore i teksten på denne platens beste spor. Ekteparet Waaktaar-Savoy spør seg om det hele er verdt det:

«What's the point of writing songs that no one listens to, little waves of sound falling on deaf ears? Is my confidence reeling?»

Sjangler selvtilliten en smule? Er de blitt redde for å spille for døve ører?

Se, et hvalbein! Tre år etter den sympatiske høstplaten «Reasons to Stay Indoors» har Savoy funnet tiden moden for å lage et slags selvportrett.

Savoys femte album heter kort og godt «Savoy». Ikke bare for enkelhets skyld, men også fordi de 12 låtene skal representere kjernen av hva bandet står for – ifølge a-ha-komponisten.

Albumet er spilt inn i ekteparets leilighet, en ombygd squash-hall midt i Soho i New York. Det gis ut på egen labell, Eleventeen Records. Og det er sterkt påvirket av siste halvdel av 60-tallet. Det er naturlig nok det siste som høres best.

Savoy hadde spilt inn en hel, tett produsert plate, da nye enkle låter kom på bordet. De kjøpte inn trommesett fra 20-tallet, mikrofoner og kompressorer fra 40-tallet og forandret hele platen. Ikke minst på den skranglete og Beatlesque ompapop-visen «Bovine» er fortiden svært tydelig.

Åpningssangen derimot er like sjelløs som tittelen «Empty of Feeling».

Luftige Laureen helt alene med uinspirert fransk popkomp blir en dårlig utgave av Belle and Sebastian. Da er hun bedre på det som Pål selv kaller ur-Savoy-låten: «Whalebone». Den har det der typisk melankolske og storslåtte med Frode Unnelands fine koringer og lekre, om enn litt pompøse tekstlinjer som «A whalebone, washed on the shore, like knowledge gained, you can't ignore».

Sang av selvtillit. Savoy er mestere på nettopp denne velproduserte og klagende melodipopen som du også finner på «Melanie Lied To Me», fullt oppsatt med strykere, og dunkel klang på vokalen.

Men det er godt med overraskelser som den mørke gitarveggen på «Rain on your Parade», der Lauren høres ut som en kvinnelig Elliot Smith med grønsjband i ryggen. Masse lavprodusert, skranglete og variert pop her. For ikke å snakke om de tre siste låtene på platen der både country, hippierock, Doors, sein Beatles og kitchy rocksymfonier må inn i referansegrunnlaget.

I år kommer både Magne Furuholmen og Morten Harket med soloalbum. Er det grunn for Pål Waaktaar å frykte at Savoys plate havner nederst i den bunken? Neppe.

Hurtigklassikeren «My Confidence Reeling» er Påls trumfkort for å ta det siste stikket. Deilig seig rytme, uvanlig munnspill og piano i bakgrunnen og Påls rustne gitarsolo og stemme.

Sånn: Det skulle vel være ros nok til å få opp selvtilliten igjen.

http://www.dn.no/borspause/article310910.ece

[daay]

Savoy: «Savoy»
Tidløst? Ja Essensielt? Tja
Sist oppdatert 1. september 2004 12:32



«Tidløst» er et ord som ofte brukes av anmelderne i beskrivelsen av Savoys musikk.

http://aftenbladet.no/multimedia/archive/00051/4-terning_51369a.gif
Aftenbladet.no (red.internett@stavanger-aftenblad.no)Savoy:
«Savoy»
(Sonet)

Og ja: Musikken er tidløs - låtene henter næring fra sekstitallets melodiøse pop, syttitallets folkpregede melankolipop og senåttitallets indierock.

Men dette er ikke bare uproblematisk. Paul Waaktaar-Savoys sideprosjekt greier ikke å etablere noe klart musikalsk ståsted. Bandets femte album «Savoy» balanserer hele tiden hårfint på kanten mellom det fine & flinke og det musikalsk dekorative & likegyldige. Jeg nyter mange av sporene, som tubacountry-saken «Bovine» og førstesinglen «Whalebone», men jeg blir sjelden grepet av bandets musikk.

«Savoy» er et album som svever passe tøft og passe vakkert der ute i det grenseløse poplandet. Men for all del: Det er tydelig at ekteparet Lauren (vokal) og Paul (gitar) Waaktaar-Savoy samt Frode Unneland (trommer) har lagt mye arbeid ned i prosjektet. Og det er fine sidebidrag her av blant andre pedal steel-gitaristen Geir Sundstøl.

Kjetil Wold

http://aftenbladet.no/kultur/musikk/musikkanmeldelser/article.jhtml?articleID=210601

[daay]

SAVOY "Savoy"

http://www.an.no/template/ver1-0/gfx/terning_5.gif

Savoy’s femte album, ”Savoy”, er meint å vere ein ny start. Det er berre tull, for Pål Waaktaar og Savoy leverer det produktet vi har lært oss å få frå den kanten, pop/rock av høg kvalitet.




I 1984 var tilbodet på musikkmagasin under ein brøkdel av kva den er i dag. Så kvar gang det dukka opp noko nytt på bladfronten blei jo det sjølvsagt handla inn i den tru at det kunne vere noko nytt og interessant. Så då eg kom over ”Freestyle”, eit nytt norsk livsstilsmagasin, blei dette kjøpt inn og det var her eg første gangen las om a-ha, det nye norske pophåpet, intervjua mens dei spilte inn låtar i eit studio på landsbygda i England. Du kan sei at det var vel ikkje første gang et norsk ”pophåp” fekk eit slikt oppslag, men dette verka litt& annleis. Og resten er historie.

(Eg trur elles at det under skipsanløp i Alta under førstegongstenesta mi at eg kjøpte ”Freestyle”. At eg også i same år og same landsdel oppdaga R.E.M, the Smiths og Jason & The Scorchers er ei heilt anna historie).



Pål Waaktaar var den kreative krafta i a-ha på same måte som han er det i Savoy, som låtskrivar, vokalist og gitarist. Kona Lauren, bass og vokal og trommeslager Frode Unneland er dei to andre bandmedlemmene som har vore med frå starten. I likskap med tidlegare plater har dei også denne gangen med ein del medhjelparar, Geir Sundstøl på pedal steel gitar, Jørund Bøgeberg, bass, Robert Burås (Madrugada) gitar, og av alle ting, Sølvguttene. Produsert har dei gjort sjølv bortsett fra på fire kutt der dei har fått hjelp av Frode Jacobsen frå Madrugada.

Som før nemnt er det ingen musikalske nyvinningar her, men kvaliteten på låtane er veldig høg. Ved første gjennomgang kan det høyrest noko bleikt og konturlaust ut, men ved litt tolmod og fleire gjennomlyttingar trer eit glimrande album fram. Det heile er smakfullt produsert og kombinasjonen av Lauren og Påls stemmer er veldig effektiv og kler kvarandre utruleg bra. Dei låtane eg synest er best for augneblinken er: ”Girl One”, ”Whalebone”, ”Shooting Spree” og ”Is My Confidence Reeling?”. Men eg kan eigentleg ikkje gi namn til nokon låtar eg ikkje likar.

Dette er, og dette hadde eg ingen tru på at eg skulle skrive etter å ha høyrt plata 2-3 gonger, dette er ei veldig god plate.

http://www.firdaposten.no/platearbeidaren/article1236651.ece

[daay]

Savoyhttp://www.h-a.no/grafikk/enpixel.gifhttp://www.h-a.no/grafikk/terning4.gif
(Sonet)

http://www.h-a.no/grafikk/enpixel.gifOmtalt av: GEIR VESTAD (gve@h-a.no)

http://www.h-a.no/grafikk/enpixel.gifhttp://www.h-a.no/grafikk/enpixel.gifLauren Waaktaar-Savoy har etter hvert utviklet seg til en vokalist med et sterkt særpreget uttrykk. Noe av det som gjør Savoys nye album til en interessant opplevelse, er nettopp den vokale ekspressiviteten, koblet til et knippe gode, om ikke oppsiktsvekkende låter av Paul Waaktaar-Savoy.
Albumet Savoy er ikke nødvendigvis det beste de har gjort, men har likevel en egen sjarm takket være det ikke altfor ambisiøse og storslåtte anslaget. Plata har en egen sjarm gjennom det litt tilbakeholdne og nesten reserverte i uttrykket. Samtidig etablerer den en spenstig og effektiv spenning i kombinasjonen mellom en tilsynelatende ubesværet letthet og mørkere anslag, som i avslutningslåten Isotope.
Denne ville sannsynligvis ha festet langt bedre grep med en mer særpreget mannlig vokal, eller at Lauren Savoy var blitt overlatt hele vokalansvaret. Som det er, kan det synes som om de spennende anslagene i enkelte låter blir tonet unødvendig ned, men samtidig synes det å åpne for nye og spennende muligheter.http://www.h-a.no/grafikk/enpixel.gif

http://www.h-a.no/cd/vis_cd.asp?refnum=1783

[daay]

SAVOY
Savoyhttp://www.gd-nett.no/grafikk/enpixel.gifhttp://www.gd-nett.no/grafikk/terning5.gif
(Eleventeen Records/Sonet)
http://www.gd-nett.no/grafikk/enpixel.gifMer indie-viduellhttp://www.gd-nett.no/grafikk/enpixel.gif
http://www.gd-nett.no/cd/bilder/2004090814.jpg

Inkludert denne plata har Paul Waaktaar-Savoy (som han nå kaller seg) laget fem album i løpet av åtte år med trioen Savoy. Det er mer enn han har gjort med gamletrioen a-ha i løpet av disse årene.

På den selvtitulerte albumet «Savoy» er Waaktaar også lengre unna a-ha-land enn han har vært noen gang. det kan være at bandet Savoy omsider er i ferd med å finne seg selv. Og det låter mer av småskjev indiepop enn av pompøspopen fra den gang Pål/Paal/Paul var teenybopper-stjerne med Morty og Mags.

Lauren Waaktaar-Savoy er også mer i fokus på den nye plata, både som vokalist og låtskriver. Tredjemann i trioen Savoy er forresten trommeslager Frode Unneland.

Frode Jacobsen (Madrugada) har mye av produsentansvaret. Kanskje dette har bidratt til å gi plata et tidvis spennende og gjennomført lydbilde.

Sangen «Bovine» er et muntert oppkomme av popoppfinnsomhet og dyktig lydproduksjon. «Shooting Spree» og et par andre har spor av Blur. Ellers er det fine med plata at du aldri helt vet hva som venter rundt neste sving.

«Whalebone», også brukt i den nye filmen «Hawaii, Oslo» er vel den som ligger tettest opp til ting Waaktaar har laget for a-ha. Derfor er det et lite tankekors at den brukes som førstesingel. Men det er nå en god poplåt, da. http://www.gd-nett.no/grafikk/enpixel.gif

http://www.gd-nett.no/cd/vis_cd.asp?refnum=35


CD:
Bedre enn AHA!
http://www.nhhs.no/underutvalg/bulle/bilder/0704/202.jpg





Øyvind Sten Bjerkseth
</B>31. august 2004 - 16:42
</B>
Noen vil kanskje tenke at overskriften må være overdrevet. Den er ikke det. For du hører på AHA og tenker at alt dreier seg om stemmen til Harket, og om å treffe det innarbeidete publikumet. Du hører på Savoy, og tenker at de egentlig driter i hvem som hører på. Du tenker at Lauren og Paul Waaktor-Savoy og Frode Unneland lager den musikken som akkurat de har lyst til å høre på, og så spiller den inn. Og lar oss få gleden av den.

”Savoy” er gjennomført bra. Lauren har den himmelske stemmen, Paul synger bedre og bedre med årene, og arrangementene er spennende, uten å irritere hørselen. Musikken har et svært moderne lydbilde, men er samtidig inspirert av eldre musikk – spesielt de sene sekstiårene og tidlige syttiårene. Både ”Bovine” og ”Is my confidence reeling?” fører tankene mine til Neil Youngs legendariske ”Harvest” fra 1972, men hele tiden er det ekte Savoy. Spennende, nyskapende, friskt og tidløst.

Savoy er tilbake igjen med at av de aller beste albumene i 2004, og et av de tøffeste coverne (sjekk bookleten) Blir du ikke i godt humør av ”Savoy” bør du gå til psykolog. For dette er nytelse for ørene, og glede for en irritert sjel! http://www.nhhs.no/underutvalg/bulle/bullenews/k/7.jpg

http://www.nhhs.no/underutvalg/bulle/bullenews/news_item.asp?NewsID=371

:thatsit: :elchgrin: